Februar-opplevelser

Så var februar nesten forbi, vinteren er på hell, og vi har beveget oss inn i fastetida. Måneden som gikk har både vært spennende, utfordrende og travel. Jeg har blant annet vært på besøk på Augsburg College i Minneapolis, jeg har møtt Sjømannskirkens studentprest i USA, og jeg har fått prøvd meg i det å holde preken på engelsk.

Augsburg Collge feiret "Black history month" i februar, og i den anledning var en kamerat av meg bedt om å synge og å holde preken i kapellet på skolen. Jeg og Mary, som spiller trompet og som også er student her på Luther, ble bedt om å akkompagnere, noe vi takket ja til. Fredag den 13. kjørte vi derfor til Augsburg og deltok i morgenandakten i kapellet.

I og med at det var "Black history month," følte vi at vi måtte øve inn noe gospelmusikk, noe jeg ikke har spilt særlig mye av siden tida i Tensing. Dermed var jeg litt spent på forhånd, men da dagen kom og vi hadde fått øvd inn det vi skulle, gikk det i grunnen veldig greit. Etter morgenandakten, møtte jeg også på ei ung dame som var på utvekslingsopphold fra Universitetet i Bergen. Vi pratet litt sammen, og hun kunne fortelle meg at det var et nokså stort norsk miljø på skolen med omkring 20 andre norske studenter.

Senere denne måneden møtte jeg også Anne Løyning, som jobber som studentprest for Sjømannskirken. Hun fortalte meg at hun har base her i Minneapolis, men at hun reiser en del i forbindelse med jobben ettersom både Canada og USA er hennes ansvarsområder. Det var spennende å høre hva det innebærer og hvilke oppgaver en studentprest har. Jeg fikk inntrykk av at det var mye reising, skolebesøk og samtaler involvert i jobben, så det virket ut til å være en jobb som er veldig spennende for de av oss som er reiselystne og liker å være sammen ungdom. Ellers hadde Anne også vært student her ved Luther, så det var fint å høre om hvordan hun hadde hatt det her og hva som hadde forandret seg fra tiden da hun selv var student.

Selv om jeg kjente det kriblet litt i magen da vi skulle spille på Augsburg, har nok den største utfordringen denne måneden vært i forbindelse med prekenarbeid. Noe jeg har merket meg helt siden jeg kom hit i august er hvordan språk og identitet henger veldig nøye sammen. Når man ikke helt "eier" språket, kan det av og til føles som om man kommer litt til kort og at man ikke får uttrykt seg på den måten en skulle ønske. Dette har heldigvis bare blitt bedre og bedre med tiden, men jeg kjente allikevel at jeg var nokså spent dagene like før jeg skulle holde min første preken. Da dagen kom og jeg gikk fram på prekestolen (riktignok bare foran et publikum på 6 andre), slapp imidlertid nervøsiteten taket, og jeg følte at jeg klarte meg godt. Selv om grammatikken ikke var 100 prosent og jeg nok kunne vært litt friere fra manus, kom jeg meg noenlunde helberget gjennom, og jeg fikk sagt det jeg hadde på hjertet. Dessuten har jeg fire igjen, så jeg skulle ha nok av tid til å øve :)

Nytt semester

Her kommer en liten rapport fra ikke-lenger-fullt-så-kalde-Minnesota. De siste par ukene har vi faktisk hatt flere dager der temperaturen har vært over null! Fantastisk! :)

Ellers har den siste uka vært nokså rolig ettersom det var undervisningsfri mellom det som her er et eget intensivt "januar-semester" og vårsemesteret. I tillegg til at det ikke har blitt holdt forelesninger, har også biblioteket og kantina hatt kortere åpningstider enn vanlig. Dermed har jeg benyttet anledningen til å farte litt rundt i tvillingbyene og forsøkt å bli litt bedre kjent. Lørdag satte jeg meg på bussen til sentrum av Saint Paul. Her spaserte jeg litt rundt omkring i byen, leste et par sider i ei bok på en sal i folkebiblioteket, før jeg fortsatte vandringen ute.

Mens jeg gikk og prøvde å orientere meg mellom skyskrapere, gater og "avenues" i sentrum av Saint Paul, slo det meg at det var så veldig lite folk ute. Byen virket nesten litt spøkelsesaktig. Hadde det vært tidligere i måneden, hadde jeg nok ikke tenkt så mye over det da det var så fryktelig kaldt. Men denne helga skinte jo både sola og temperaturen holdt seg over frysepunktet. Samtidig så det ut som de få sjelene jeg traff på var like overrasket som meg når de omsider møtte på noen andre. Så om det var få folk ute, møtte jeg i alle fall på flere smil og nikk, "hi's" og "how are you" enn jeg kan huske å ha gjort i Oslo en lørdag morgen i januar.

I dag tok jeg turen i motsatt retning og til sentrum av Minneapolis. Jeg startet med et besøk i Central Lutheran Church, som er en av de større lutherske kirkene i området. Selve kirken var bygget i nygotisk stil (jeg visste at "Billedspor" ville komme til nytte på et tidspunkt), og hadde sitteplasser til omkring 2500 mennesker. Gudstjenesten var også veldig fin, noe som i stor grad skyldtes en meget kompetent organist. Folk var også hyggelige, og selv om dette var første gang jeg var innom, var det flere som kom bort og introduserte seg og spurte om jeg var ny. Å bli møtt på den måten er noe som er utrolig flott når man er ny på et sted, og jeg tror mange av oss nordmenn, som ofte er litt mer reserverte, kan ha noe å lære der. Etter at jeg hadde vært i Central Lutheran, tok jeg inn på nærmeste Starbucks, kjøpte meg en kopp kaffe, leste litt i ei bok, og kikka på folk som gikk forbi.

I morgen starter vårsemesteret opp, og jeg skal ha min første time i prekenlære. Jeg kjenner at jeg har litt blanda følelser i forhold til det. På en side ser jeg fram til å lære mer om det å preke. Samtidig er det litt skummelt å tenke på at jeg må preke på engelsk. Selv om jeg etter et halvt år har avansert litt i gradene fra turistengelsk, flyter det fremdeles ikke like godt som norsk. Men det blir sikkert en nyttig erfaring, så jeg biter tennene sammen og satser på at det går godt. Det gjør jo som regel det.

Ønsker alle ei god uke :)

To be continued...

Motstridende tendenser?

Denne måneden har jeg lest moderne amerikansk kirkehistorie med særlig vekt på fremveksten av lutherske kirker i USA. Det har vært ganske spennende, særlig siden det ser ut som det har vært en slags motsatt trend i utviklingen her sett i forhold til utviklingen i Norge.

Da de britiske koloniherrene slo seg ned på østkysten av dagens USA i slutten av det 17. og i begynnelsen av det 18. århundre, fant de fort ut at det var lite økonomisk lønnsomt å forsøke å danne en statsreligion etter samme vilkår som i England. Da det var stort behov for arbeidskraft, appellerte de derfor til dissenterne i Europa med løfte om religionsfrihet. Dette resulterte i at en rekke mennesker som tilhørte religiøse minoriteter trakk vestover.

Da den britiske kronen mistet sitt herredømme over de amerikanske koloniene under Revolusjonen, valgte de nye styresmaktene å videreføre denne religionspolitikken, og i 1791 ble prinsippet om religionsfrihet lovfestet i "The 1st Amendment" til den Amerikanske Grunnloven. Dette fortsatte å legge forholdene til rette for utviklingen av et religionspluralistisk samfunn. Det var også dette samfunnet som møtte de første store gruppene av nordmenn som utvandret fra Norge til USA i det 19. og 20. århundre.

Nordmennene kom fra et land som i motsetning til USA hadde en statsregulert kirke. I Norge gav denne ordningen rom for at flere ulike grupperinger, med ulike teologiske oppfatninger, kunne leve sammen side om side i én kirke. Med denne bakgrunnen kunne en kanskje forvente at nordmennene også ville finne sammen og forme én kirke da de kom til USA. Slik gikk det imidlertid ikke. De som var inspirert av pietismen og av Hauge-vekkelsen dannet "Hauge's Synod" i 1846, mens de mer konservative/ ortodokse dannet "The Norwegian Synod" i 1853. Mellom disse to ytterpunktene fant en flere moderate grupperinger. I 1890 slo tre av disse seg sammen og dannet "United Lutheran Church of America." Selv om nordmennene ser ut til å ha vært ekstreme i å danne små og mer teologisk homogene kirkesamfunn, var dette også en generell trend, om enn ikke i like høy grad, blant andre etniske grupperinger som emigrerte til USA i det 19. og 20. århundre.

Utvikligen i lutherske kirkesamfunn i USA har imidlertid ikke fortsatt i samme retning. I stedet for en utvikling der en har hatt en fremvekst av flere mindre lutherske kirkesamfunn, har man sett en generell trend av sammenslåinger og en utvikling av færre og større kirkesamfunn. Nordmennene kom sammen i 1917. I 1962 samlet "The Lutheran Church in America" (LCA) en stor del av de mindre etniske lutherske synodene, deriblant en del svensker, finner og tyskere. Det samme skjedde i 1963 da flere tyske synoder og sammenslåingen av nordmenn dannet "The American Lutheran Church" (ALC). I 1988 slo så LCA og ALC seg sammen og dannet "The Evangelical Church of America," (ELCA) som i dag er det største lutherske kirkesamfunnet i USA med i underkant av fem millioner medlemmer.

I Norge har statskirkeordningen på mange måter fungert som et slags lim som har holdt kirkens medlemmer samlet i én kirke, tross ulikheter både i teologi og tradisjon. Dette har på en side sikret at det i Den norske kirke gjennom tidene har vært rom for et teologisk mangfold. Samtidig har nettopp dette mangfoldet også gitt grobunn for misnøye blant deler av medlemsmassen. Særlig har dette kommet til uttrykk ved opprettelsen av flere lutherske frikirker, som Det Evangelisk Lutherske Kirkesamfunn i 1872 og Den Evangelisk Lutherske Frikirke i 1877. I senere tid har en også sett at flere av de større misjonsorganisasjonene, som tradisjonelt har vært knyttet til Den norske kirke, har løsnet båndene til kirken og antydet at det kan være aktuelt å opprette egne kirkesamfunn.

Ut fra den utviklingen vi har sett i senere tid vil det bli spennende å følge med på den videre utviklingen i Den norske kirke. Vil vi se en økt trend i opprettelsen av flere mindre lutherske frikirker, eller vil den økumeniske vinden som har blåst over lutherske kirker i USA i det 20. århundre også prege norsk kirkeliv i den grad at vi klarer å leve sammen med litt forskjellige oppfatninger? Jeg håper på det siste.

Å bo i en fryseboks

Jeg har sagt det tidligere, og jeg tror jeg står for det. Gud kan umulig være glad i folk fra Minnesota. Denne uka viste gradestokken på sitt laveste -30 grader celsius, og jeg har pakka meg inn i lag på lag med ull. Heldigvis fikk jeg både ullundertøy og Dale-genser til jul, så det har kommet godt med.

Ellers har det vært "Mid-Winter Convocation" (midtvinter-seminar) her på Luther denne uka. I den anledning fikk vi besøk av Walter Brueggemann, som er en veldig kjent (pensjonert)professor i det gamle testamentet ved Columbia Theological Seminary. Forelesningene han holdt var veldig gode, så det endte med et par nye bøker i bokhylla.

Foruten seminaret, har det selvsagt også gått med litt tid til studier. Men på kveldene har vi blant annet vært en gjeng som har vært ute og spist (en nokså vanlig fritidssyssel her i USA), og så ble det et par filmer, "Clue" og "The Notebook." Sistnevnte havnet definitivt på lista over filmer verdt å se. Så har du ikke sett den, har du noe godt i vente.

Nå skal jeg ha meg litt mat, så det får bli alt for denne gang.

God søndag!

På an igjen!

Så var juleferien plutselig over, og jeg er tilbake og klar for mitt andre semester her i Saint Paul. I motsetning til det jeg er vant til hjemme i Norge, har vi her en egen januar-termin, så nå tar jeg et emne i moderne kirkehistorie. Foreløpig virker det nokså spennende, men i og med at vi skal gå gjennom hele tida fra den franske revolusjonen og fram til vår egen tid på en måned, blir arbeidsmengden litt i overkant. Men jeg har funnet meg godt til rette på lesesalen, så jeg håper det går greit.

Ellers kjenner jeg at jeg er glad for at jeg er ferdig med flyplasser og lange reiser for ei lita stund. Da jeg skulle reise hjem før jul, var det nemlig så dårlig vær at flyet mitt fra Minneapolis til New York ble fire timer (!) forsinket. Jeg ante et lite håp om å nå avgangen i New York til Norge da vi omsider landet her, men da vi måtte vente en time for å få komme av flyet, innså jeg snart at den saken var tapt, noe som viste seg å stemme. Da jeg kom meg fram til innsjekkingsskranken på John F. Kennedy, fikk jeg opplyst at den hadde stengt for 20 minutter siden og at flyet akkurat hadde tatt av fra rullebanen. Ettersom det ikke gikk flere fly den kvelden, ble jeg sittende på JFK-flyplassen i New York med standby-billett til flyet neste kveld. Heldigvis traff jeg tre svensker og en danske, så vi hang i hop, kjørte gratis flytog og fant omsider en avkrok i terminal 4 hvor vi la oss til å sove. Nå skal det imidlertid sies at flyplassgulv er generelt harde, så det ble lite soving, men for å gjøre en lang historie kort, kom vi oss alle sammen hjem med flyet neste kveld. Da var jeg så glad at jeg nesten brøt ut i et hallelujarop, men som den gode lutheraneren jeg er, gjorde jeg selvsagt ikke det.

Turen tilbake gikk bedre, men heller ikke den helt smertefritt. I løpet av turen ble jeg et kamera fattigere og jeg mistet avgangen min i Chicago på grunn av en forsinkelse i London. Da jeg endelig kom meg fram til senga mi her på Luther, var det blitt midnatt og tidlig morgen norsk tid. Det fine var imidlertid at jeg ikke hadde problemer med å sove, og jeg har klart å venne meg til tidsforskjellen relativt fort.

Selv om reisen ikke gikk helt etter planen, ser imidlertid fremtidsutsiktene lysere ut, og jeg er klar for og ser frem til et nytt semester med kirkehistorie, systematikk, bibelfag og prekenlære.
God søndag!

Det nærmer seg juleferie!

Nå var det visst på tide med en aldri så liten oppdatering.

Det har vært litt travelt i det siste, og jeg har ikke akkurat følt kallet til å skrive. Men i dag gjør jeg altså et forsøk.

Mye har i grunnen skjedd siden sist. Jeg har fått levert inn et utellelig antall oppgaver (det føles i alle fall sånn), temperaturen har falt så mye at jeg tviler på at Gud er glad i folk fra Minnesota, og jeg har feira thanksgiving. Sistnevnte var for øvrig en flott opplevelse. Jeg fikk være med en kamerat til Iowa hvor jeg fikk oppleve en ekte amerikansk thanksgiving. For å oppsummere i korte ordedrag: det handler om mat. I og med at familien jeg besøkte er farmere, fikk jeg også oppleve litt av farmertilværeslen. Siste del av innhøstingen ble gjort mens jeg var der, noe som innebar at jeg fikk sett litt hvordan dette fungerer. Blant annet fikk jeg lov til å bli med ut og kjøre den store skurtreskeren som de bruker for å høste inn maisen. Veldig fascinerende. Jeg skal se om jeg ikke kan få lagt ut noen bilder av det.

Ellers nærmer det seg juleferie, og selv om jeg har en del oppgaver som skal inn før den tid, gleder jeg meg veldig til å komme hjem til jul. Jeg kan ikke få uttrykt med ord hvor mye jeg gleder meg til å spise pinnekjøtt og det som ellers hører med til jula. Det blir selvsagt fint å få treffe venner og familie igjen, så jeg håper jeg får sett så mange av dere som mulig.

Ha en god andre søndag i advent!

"If you don't like the weather, just wait a minute."

Slik lyder et kjent ordtak her i Minnesota, og det med god grunn. Været her er nemlig et kapittel for seg selv. Tidligere denne uka var det nemlig opp i mot 20 grader, og man kunne igjen se lettkledde amerikanere sprade rundt i shorts og t-skjorte. Det føltes litt rart å gå kledd i sommerklær i november, men det var også utrolig deilig. Sol og varme er jo aldri å forakte. Gleden var imidlertid kortvarig, for denne helga kom den første snøen, så shortsen ble bytta ut med stilongs og t-skjorta måtte vike for ull.

Nå skal jeg imidlertid innrømme at jeg er litt glad i vinter også. For selv om kleenex blir en egen utgiftspost i regnskapet og man må pakke seg inn slik at man er en smule bevegelseshemma hver gang man skal ut, er det allikevel noe koselig med vinteren. Tempoet skrus ned et lite hakk, man blir igjen minnet på hvor godt kakao smaker, og det er fullt "lovlig" å holde seg innendørs flere dager på rad og bare nyte ei god bok foran peisen (eller for min del en 2000w elektrisk ovn). Det spørs allikevel om jeg sier det samme når vinteren setter inn for fullt. Etter det jeg har hørt, pleier det visstnok å bli fryktelig kaldt her i januar og februar. Men det får vi ta når det kommer.

Ha en god søndag!